Kommunikasjon mellom personer med forskjellige språk kan være vanskelig. Spesielt det å utrykke seg riktig på et språk som ikke er ens eget morsmål, er ofte en utfordring. I noen tilfeller kan man faktisk virke som en helt annen enn den man er, bare fordi språkkunnskapen ikke strekker til. ”god dag mann, økseskaft!” er et gammelt, norsk folkeeventyr. Jeg mener motivet er veldig aktuelt, og sier mye om hvor vanskelig kommunikasjon kan være i dagens samfunn.
Her er et lite utdrag:
Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt og fattig at han måtte bo i en falleferdig stue langt borte fra bygda.
Så var det en dag han fikk nyss i at lensmannen skulle komme og pante, for mannen hadde borget og ødt bort mye.
Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.
"Jeg kan ta meg til å emne til noe," sa han ved seg selv, "så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å telgje på et økseskaft.
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:
"Økseskaft."
Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:
"Opp under denne kvisten."
Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:
"Jeg skulle tjærebre henne; hu ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender."
Så spør han: "Hvor er den grå merra di henne?" Så sier jeg: "Hu står på stallen følldiger."
Så spør han: "Hvor er feet og sommerfjøset ditt henne?" Så sier jeg:
"Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks."
Dette synes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men drengen hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. "God dag, mann!" sa han.
"Økseskaft," sa ferjemannen.
"Jaså - -" sa lensmannen. "Hvor langt er det til gjestgiveren?" spurte han.
"Opp under denne kvisten," sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.
Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.
"Hvor er kjerringa di, mann?" sa han.
"Jeg skulle tjærebre henne," sa ferjemannen, "for hu ligger på stranda og er sprukken i begge ender."
"Hvor er datter di?"
"Å, hu står på stallen og er følldiger," sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.
"Å reis du til -, din tull du er!" sa lensmannen.
"Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks," sa mannen.
